Telefon samtalen

I dag var den store tlf dagen.
Egentlig er det vel en av de dagene man gruer seg mest til. For det er i dag man får vite om det er blitt noe action i koppen, om det er blitt kobling mellom han og meg- for å si det på en pen måte.

Man ringer........venter på svar......får svar.
"kan jeg få ditt fødselnr?"
Også er det bare å vente-
"ja......(utrolig lang pause syns jeg),nei (nei, hva skjer?Filler`n,det har ikke gått.Negative tanker) dette ser jo veldig bra ut.

Phhhuuuu, man slapper av. Det ser bra ut og man får lov til å komme igjen dagen etterpå for å sette inn. Det går den riktige veien ennå.
Man synker litt sammen og er gla for at man er i rute og man kjenner etter at man egentlig kanskje var ganske redd for at det ikke hadde gått. For da er man plutselig ferdig, uten å ha en liten sjans hvertfall.

Denne gangen er det med akunpuntur. De kunne ikke sist da vi satt inn på en lørdag og da var ikke det mulig. Men denne gangen skjer det også. Kanskje er det det som skal til for at det går? Hvem vet, for jeg aner ikke. Aner bare at man venter og venter og venter og venter. I denne ballongen man er i.

Det positive er at formen er mye bedre enn sist, men jeg har jo ikke gjort så mye heller. For nå klarer jeg å gå uten at det føles som nåler som stikker ved hvert skritt.....denne gangen er det kun innemellom og det er helt greit. Man har jo et sår som skal gro.

Så da får man se om man får timene til å gå, ved å lese, suduko, se på tv, film, blader, sove, drikke kaffe.......ja, men gjør egentlig ingenting på lengst mulig tid.

Vi har pratet en del om huset og er vi her lengre nå så kommer vi nok til å endre på alt innvendig.
Og det var jo ikke akkurat planen........