Når man ser en av sine beste venner miste noen som står dem nær vil man jo være i nærheten og ønsker å hjelpe til.
For en stund tilbake mistet en av mine beste venner sin storebror, brått og brutalt.
Man står så hjelpeløs på sidelinjen og kan ikke noe annet enn å se på.
Også sitter man der ennå nærmere.
Jeg har mistet min venninne, brått og brutalt. Ut fra det blå er hun borte.
Og man sitter igjen og lurer på hva hvorfor. Noe jeg har skjønt at man aldri får svar på.
Følelsen er tomhet og man vil skrike, gråte og ingen av delene.
Jeg har grått, for min del og for de som er igjen. 3 barn som har mistet sin mamma, samboer som er alene og familie som har mistet et medlem.
Jeg har prøvd å stille opp for familien slik at det kan bli en anelse lettere, og håper at det kan ha hjulpet litt.
Man skjønner i slike perioder at man må bli flinkere til å se hva man har rundt seg. Det er ikke så viktig om man ikke får alle de materielle tingene. At vekten kanskje ikke viser det man ønsker og slike små bagateller.
For hva hjelper vel det om man ikke har venner og familie?
Og man må også være flink til å kunne vise disse menneskene at man setter pris på de.
Det skal ofte ikke så mye til. En klem når møtes, en liten hilsen som bare viser at man er gla i hverandre. Hvorfor skal det være så vanskelig?
Det er bare å si det: Gla i deg.
Det er så store ord, og man må mene det. Og man er vel gla i sine venner eller så er det jo ikke venner....
Jeg har og funnet ut at det og er viktig å være ærlig, ikke om de små ting, men de store.
Man skal jo ikke alltid være enig i ting, men det er viktig at man backer opp og viser at man kanskje ikke er helt enig. Det gjør man ikke mindre venn, men bedre tror jeg.
Så vær flink til å vise at man bryr seg. Man vet aldri når de ikke lengre er her...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar