Da var det gjort, i går kveld skjedde det jeg lenge har prøvet å unngå.
Jeg hadde håpet at vi ikke måtte komme til dette stykke, men det var ingen vei utenom.
Uansett hvordan man vrir og vender på det kommer man til det stykke at man må legge sine egne følelser unna og tenke hva som er best.
Og desverre hjalp det ikke om hvor mye jeg enn prøvde å finne andre løsninger.
Jeg trodde at ting kunne gå den riktige veien i helgen da jeg var borte, men oppdaget til min store fortvielse at det jeg trodde skulle være så bra hadde kun gjort ting verre og jeg hadde ingen valg lenger.
Jeg forsto at det var kun min egen egoisme som sto i veien for at dette kunne ende bra.
Etter en god stund alene og med gråten i halsen var tiden inne.
Det var bare å samle alt man hadde av krefter for jeg forsto at dette kom til å kreve masse av meg. Jeg måtte komme meg videre og innse at jeg hadde gjort det beste........
Det er så enkelt for andre som står på utsiden å fortelle deg hva som er rett og hva som er galt.
Tiden leger alle sår sier de, men nå er jeg ikke sikker.
Er det virkelig???Har jeg tenkt på alle mulighetene???Var det ikke noe mer jeg kunne ha gjort???Hva om, hvis at.....
Så mange spørsmål og så lite svar som gir mening.
Man er klar over en ting og det er at dette kommer til å gjøre vondt. En slik smerte som man aldri kan beskrive med ord. Man føler at alt stopper rundt seg og man vil bare hyle og skrike til man er tom, men man kan ikke.
For livet går videre.
Så jeg tok farvel........
Med juletreet i går og innser at jeg må vente 1 år før jeg møtter deg igjen. Takk for alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar